Hesten er et lettskremt flokkdyr. Den stoler på egne instinkter og en god leder.
Du må derfor være trygg, tålmodig og sindig. Omtrent som en lærer i en småskole. Hester kjeder seg lett, og søker ta kontrollen. Lærerens jobb er å være et hestehode foran eleven, slik at eleven ikke blir ukonsentrert. Hesten blir usikker om rytteren ikke viser tydelig ledelse. Du må ha en plan. Være interessant. Mild og oppmuntrende. Be ofte, ros mye og belønn ofte ( i form av å la hesten strekke ut og slappe av litt). Lag enkle oppgaver, repeter etpar ganger, ros og gjør noe annet. Hesten er utpreget sosial. Den er leken, har humor, kan få prestasjonsangst- akkurat som oss. Derfor har vi et ansvar for at hesten alltid er med oss. Ikke imot oss- det gir spenninger i kroppen.
Vårt ansvar er å gjøre ting enkelt. Morsomt. Alltid tydelig.
ALDRI LOV Å STRAFFE HESTEN FYSISK OM DEN IKKE FORSTÅR!!!!
Dette kan ikke sies for ofte! Vi har et ansvar for å vise øvelser på en ordentlig måte. Ved oppmuntrende repetisjoner. Belønning for fremskritt. Hvile etter at hesten har gjort noe riktig.
Ofte ser vi at en rytter sitter litt skjevt, har litt dårlig rytme, svak rygg eller feil sjenkelleie.. Da vil hesten lene seg feil, miste balansen, kanskje gå imot rytteren. Ikke lov å straffe den for våre mangler og feil! Vi må søke etter ”renhet” i øvelsene våre, og skrelle bort unødig støy i form av en ”skranglete” sits.
Hesten vil alltid prøve å jobbe med albuene/skuldrene ut fra kroppen og bakbena lengst mulig bak seg. Dette for å fordele en ubehagelig vekt på lettest måte (sml med å svømme bryst med stive albuer og hodet høyt over vannet).
Rytterens jobb er å få skuldrene på plass under hesten, engasjere bakbena til å bære mere av vekten, og å la mankebenet få plass slik at hesten kan bære seg på en spenstig og lett måte (sml med å crawle med sterke, dype tak, hodet ned og ryggen spent i bue oppover.
I Frankrike sier man aldri : se den hesten går på tøylen ( knekk i nakken, saging, urolig hånd)
Man sier : se- den nydelige skulderplasseringen på den hesten! For en manke-frihet! Rytteren har helt rolig hånd i hestens egen rytme!
Grunnstener i dressur (meget forenklet kortversjon)
Georg Fincke (OL-trener i dressur) sa en gang på en clinic : en god rytter må ha to talenter:
1: være forfengelig (detaljfokusert på alle plan)
2: være god til å danse (ha en sterk rytme- sans og klare ”danse” hesten smidig)
To første grunnstener i ridning er RR (rytme og retthet)
Riktig rytme:
– ikke for fort, da løper hesten vekk fra rytteren
– ikke for sakte, da sleper hesten seg rundt
Slurver man med halvparader (en midlertidig oppsamling under bevegelse fremad), mister hesten balansen og kommer i utakt. Rytmen blir svak, og i verste fall styrt av hånden til rytteren. Hvert 5-10 steg (cirka) må rytteren hjelpe hesten å opprettholde rytmen. Ved å ha en forsterket sits, stramme ”sitsklemma”, strekke seg oppover og kanskje ta en liten forholdning på yttertøylen, minner vi hesten på å holde en god rytme med begge bakbena like aktive. Hester ( i likhet med hunder) har alltid en svak og en sterk side, vi må bremse den sterke og ri frem den svake for at hesten skal løsne og bli rett.
Rakriktning- eller rette ut hesten:
Ri hesten frem til yttertøyen (skape en ambolt som rammer inn hesten). Bruke innvendig hofte og sjenkel til å forme hesten mot yttersjenkel (hammer som former hesteskoen).Husk å alltid følge hestens rytme! Sitsen skal alltid være smidig og sterk om vi ikke vil ri hesten i ubalanse. Ryggen rak og sterk, sjenklene lange og rundt hesten. Ramme inn skuldre og engasjere bakben.
NB! Skritt og galopp er ikke mulig å ri med låst hånd! Hesten må ha en rytter med svikt i albuene, en ” gyngende” bevelgelse som gir den mulighet til å løsne mankebenet og crawle. I trav skal man imidlertid sitte med en rolig og nesten ”tung” hånd som ikke følger rytterens rygg opp og ned (i lettridning)
Neste gang tenker jeg skrive om metaforer vi bruker i undervisningen. Kom gjerne med ønsker?
Hilsen Kari 🙂